Skrevet av ice 15. september 2011 | Ingen kommentarer
Normal 0 21
Den kjente bibelgranskeren Don Williams beskriver hvordan kaldeerne på Abrahams tid ble dominerte av et herredømme av guder, hvis gave til nasjonen var politisk og religiøs sentralisering.
En territorial engel ved navn Enil stod for det åndelige hierarkiet, men den hersket i samarbeid med et råd av engler. Hver by var den territoriale engelens eiendom, og innbyggerene var dens slaver. Guden «Bel» eller «Ba`al» er en omskrivning av «herre», og denne «Ba`al», kaldeernes gud, var Babylons statsgud eller den territoriale englemakten over nasjonen.
Det ser ut til at oldtidsnasjonene var langt mer bevisst de territoriale englemaktene enn nåtidens rasjonelle mennesker. Det kan ikke bortforklares som primitiv gudsdyrkelse eller uopplyste tilstander. Oldtidsmennesket hadde en mye større åpenhet for det irrasjonelle, for åndeverden og ikke minst for det okkulte.
Moses henviser også til «svunne dager» og de gamles beretninger, når han taler om Guds sønners geografisk bestemt innflytelse. «Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre deg det – dine gamle, de vil si deg det» (5.Mos.32,7). De visste om det! Rasjonalismen «tømte» universet for guder, og siden har de kunnet kontrollere verden uten nevneverdig innblanding.
På verdensbasis er det nylig tatt en undersøkelse angående menighetens vekstbetingelser. Denne viser blant annet at de menighetene som er klar over de onde åndenes innflytelse og som har tatt opp kampen mot dem, har størst fremgang. Det er forståelig, for: «vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Efes.6,12)
Kilder utenfor Bibelen forteller om apostelen Johannes at han en dag gikk inn i et Artemistempel og utøvde strategisk krigføring. Han bad: «Å, Gud…i hvis navn enhver fallen gud må ta flukten og enhver demon og uren ånd må flykte, la den demonen som bor her, ta flukten i ditt navn!» I det samme øyeblikk, forteller historien, sprakk Artemis alter, og halvdelen av tempelbygningen raste sammen.